Da «De» ble borte fra norsk talespråk

En kontoransatt henvender seg til avdelingslederen med «De» en tirsdag i 1958. Femten år senere jobber de samme to menneskene fortsatt i samme etasje, og ordet er borte, erstattet av et rett fram «du» som ingen lenger tenker over. Ingen har varslet endringen på forhånd. Den har bare skjedd, litt etter litt, gjennom tusenvis av enkeltsamtaler ingen skrev ned.

Norsk hadde, som mange europeiske språk, et skille mellom en høflig og en fortrolig tiltaleform: De brukt oppover i hierarkiet eller til fremmede, du brukt nedover eller til likemenn. I dag er De nesten helt borte fra vanlig norsk talespråk, bevart bare i enkelte formelle brev og hos et fåtall eldre talere.

«De» som markør for avstand og rang

Et tiltaleordskille av denne typen kalles gjerne et T/V-skille, etter det latinske tu og vos, og det finnes i svært mange språk i ulike former. Valget mellom de to formene sier noe om forholdet mellom talerne: hvem som har mer makt, hvem som er eldst, hvor godt de kjenner hverandre. Å tiltale noen med «du» der «De» var forventet, kunne oppfattes som frekt eller familiært på en måte samtalepartneren ikke hadde bedt om.

Formen bar med seg en hel sosial orden i et enkelt pronomen.

Et skifte uten et navngitt vedtak

Utviklingen i norsk gikk gradvis i retning av at «du» overtok som den vanlige, nøytrale formen i stadig flere sammenhenger, en bevegelse som særlig i tiårene rundt 1960- og 70-tallet ser ut til å ha tatt fart i store deler av samfunnet. Det finnes ikke ett enkelt tidspunkt eller én enkelt beslutning å peke på. I stedet handler det om summen av mange separate valg: en yngre generasjon som droppet formen i jobbsammenheng, arbeidsplasser der «du» ble den nye normen for kollegial omgang, og en stadig svakere opplevelse av at rang alene skulle styre hvordan man snakket til noen. En liknende bevegelse bort fra formelle tiltaleformer skjedde i flere europeiske land omtrent i samme periode, drevet av endringer i synet på autoritet og hierarki i arbeidslivet, selv om tempoet og hvor synlig endringen var i offentligheten, varierte sterkt fra land til land.

Har du noen gang lurt på hvorfor «De» i dag først og fremst dukker opp i eldre skjønnlitteratur eller i formelle, gammeldagse brev? Det skyldes nettopp at formen sluttet å være en del av vanlig, levende talespråk lenge før den forsvant helt fra skriften.

Et sidesyn: den svenske du-reformen

I Sverige er en tilsvarende utvikling langt bedre dokumentert, og knyttet til et konkret navn: Bror Rexed, som fra 1967 ledet Socialstyrelsen, innførte «du» som gjennomgående tiltaleform for alle ansatte uavhengig av stilling. Beslutningen fikk stor oppmerksomhet og er siden blitt stående som et symbol på det som på svensk kalles du-reformen, en bredere samfunnsendring som skjøt fart i årene som fulgte.

Den norske utviklingen har ikke noe tilsvarende navngitt startpunkt. Der den svenske reformen kan knyttes til én beslutning i én etat, ser den norske overgangen ut til å ha vært mer spredt og mindre synlig i offentligheten mens den pågikk, selv om resultatet endte omtrent likt: en jevn, uformell tale der «De» knapt lenger finnes.

Spansk: et system som fortsatt er i bruk

Spansk har beholdt et fullverdig T/V-skille i vanlig bruk: tú for fortrolig tiltale, usted for høflig eller formell tiltale, hver med sine egne bøyningsformer i verbet. Valget mellom dem varierer sterkt mellom spansktalende land og generasjoner, men skillet i seg selv er ikke i ferd med å forsvinne på samme måte som i norsk. Reglene for når hvert pronomen brukes, er dessuten en del av det talere lærer implisitt gjennom å vokse opp med språket, ikke noe de slår opp. Selve ordet usted går for øvrig tilbake til den gamle høflighetsformelen vuestra merced, «Deres nåde» – et mønster mange europeiske høflighetsformer deler, der en opprinnelig tittel gradvis er blitt slitt ned til et vanlig pronomen.

Voseo: en tredje form i Buenos Aires

I store deler av Latin-Amerika, og særlig tydelig i Buenos Aires, finnes en tredje mulighet ved siden av tú og usted: vos, med sine egne bøyningsformer, kjent som voseo. Der spansk fra Spania typisk velger mellom to tiltaleformer, velger en taler i Buenos Aires ofte mellom tre, og valget bærer med seg andre sosiale signaler enn i Madrid. Voseo har dessuten sine egne verbformer, forskjellige fra dem tú tar: en taler i Buenos Aires sier gjerne vos tenés der en taler i Madrid ville sagt tú tienes, en liten grammatisk forskjell som markerer hvilken by, og hvilken tiltaleform, samtalen hører hjemme i.

Tiltaleformer og vokativer er en egen forskningslinje i COLA-materialet, som blant annet omfatter opptak gjort nettopp i Buenos Aires. Den kontrastive delen av dette arbeidet, beskrevet i publikasjonslisten og på prosjektsiden, ser blant annet på hvordan unge talere i ulike spansktalende byer bruker tiltaleformer forskjellig fra hverandre, i tillegg til forskjellig fra norsk. Om voseo i Buenos Aires på sikt beveger seg i samme retning som «De» gjorde i Norge, mot at én form sluker de andre, er et spørsmål ingen av opptakene alene kan svare på – de viser bare hvordan systemet så ut i det de ble gjort.

Spørsmål om tiltaleformer