14. januar 1814, i Kiel: den danske kongen skriver under på en fredstraktat som løser Norge ut av unionen med Danmark. Skriftspråket blir ikke med i skilsmissen. Embetsmenn, prester og lærere fortsetter å skrive dansk i tiår etter tiår, rett og slett fordi det ikke finnes noe annet normert skriftspråk å gripe til.
Dansk som Norges eneste skriftspråk
I nesten fire hundre år var dansk det skrevne språket i Norge – i kirken, i skolen, i domstolene og i det som fantes av trykt litteratur. Talespråket var noe helt annet: norske dialekter levde videre uavhengig av det danske skriftbildet, og avstanden mellom tale og skrift ble etter hvert påfallende stor. En bonde fra Gudbrandsdalen og en embetsmann i Christiania kunne begge kalle seg norske, men de skrev – når de i det hele tatt skrev – på et språk ingen av dem snakket hjemme. Selv dansk skriftspråk bar for øvrig spor av eldre kontakt, ikke minst de nedertyske låneordene fra hansatiden som hadde satt seg i skandinavisk ordforråd lenge før 1814.
Det er dette gapet hele den senere skriftspråkhistorien handler om. Bibelen, salmeboken og det meste av det som fantes av trykt materiale, forelå i denne perioden bare på dansk, og svært få nordmenn utenfor embetsstanden lærte i praksis å skrive noe som helst.
Knud Knudsen vil norvagisere dansken
Skolemannen Knud Knudsen mente løsningen lå i det danske skriftbildet selv, ikke i å forkaste det. Fra midten av 1800-tallet argumenterte han for at skriftspråket burde tilpasses det han kalte den dannede dagligtalen, altså uttalen til utdannede nordmenn i byene, i stedet for å følge dansk lydverk og bøying. Forslagene hans var forsiktige, stykkevise endringer i stavemåte og ordformer, men de pekte alle i samme retning: et skriftspråk som lignet mer på hvordan nordmenn faktisk snakket. Prosessen ligner litt på hvordan enkeltord gradvis tilpasser seg lydverket i et språk, bare i mye større skala, med et helt skriftsystem som innsats. Linjen fikk senere navnet riksmål, og er den direkte forløperen til dagens bokmål.
Ivar Aasen bygger et språk fra dialektene
Samtidig gikk en annen, mer radikal vei fram. Ivar Aasen reiste rundt i Norge på 1840-tallet og samlet inn dialektmateriale fra store deler av landet. Målet hans var ikke å pynte på dansk, men å bygge et helt nytt norsk skriftspråk nedenfra, basert på fellestrekk i dialektene, særlig i Vest-Norge, der han mente den norrøne arven sto sterkest. Grammatikken hans kom i 1848 og ordboken i 1850. Resultatet kalte han landsmål, forgjengeren til dagens nynorsk.
Knudsen og Aasen løste altså det samme problemet på hver sin måte: den ene ved å reformere det danske skriftbildet innenfra, den andre ved å konstruere et alternativ utenfra.
Aasens landsmål fikk etter hvert også en politisk seier. I 1885 vedtok Stortinget det såkalte jamstillingsvedtaket, som ga landsmål samme offisielle status som det danskbaserte skriftspråket i skole og forvaltning. Vedtaket avgjorde ingenting om hvilket skriftspråk som til slutt skulle vinne mest terreng i praksis, men det slo fast at Norge fra da av offisielt hadde to sidestilte skriftspråk, ikke ett normert skriftspråk og ett i opposisjon mot det.
1907, 1917 og 1938: tre reformer, to retninger som nærmer seg
De offisielle rettskrivningsreformene fulgte i flere omganger. Reformen i 1907 fjernet noen av de tydeligste danske trekkene i riksmål, blant annet ved å innføre harde konsonanter der dansk hadde myke – bok for bog, tak for tag. Reformen i 1917 gikk lenger og innførte valgfrie, mer norske former i begge skriftspråk samtidig, i et forsøk på å bringe riksmål og landsmål nærmere hverandre. Reformen i 1938 skjøv enda hardere i samme retning, med obligatoriske former ment å bane vei for et samlet norsk skriftspråk på sikt, det som ble kalt samnorsk.
Den planen møtte etter hvert sterk motstand. På 1950-tallet organiserte foreldre landsomfattende aksjoner mot lærebøker skrevet med samnorske former, og mye av den mest radikale tilnærmingen ble reversert i senere reformer. Ti år etter 1917-reformen, i 1929, byttet for øvrig begge skriftspråkene navn i Stortinget: riksmål ble hetende bokmål, landsmål ble hetende nynorsk, navnene som fortsatt brukes i dag.
To skriftspråk, fortsatt i bruk
Samnorsk-prosjektet ble aldri fullført. I stedet endte Norge opp med to sidestilte, offisielle skriftspråk: bokmål, brukt av det store flertallet, og nynorsk, dominerende i deler av Vestlandet og i kommuner som selv har vedtatt det som hovedmål. Skoleelever lærer begge deler, ett som hovedmål og ett som sidemål, og det er en pensumpost mange husker med blandede følelser.
Du kan fortsatt se sporene av 1938-reformens tilbaketog i dagens rettskrivning: en rekke valgfrie klammeformer fra samnorsk-tiden ble fjernet igjen på 1980- og 2000-tallet, mens andre ble stående. Hvilke former som til slutt overlever i en offisiell norm, avgjøres ikke bare av lingvister ved skrivebordet, men av hvor mange som faktisk velger å skrive dem.
Spørsmål om dansk og norsk skriftspråk
Hvorfor har Norge to skriftspråk?
Fordi to ulike reformbevegelser på 1800-tallet løste det samme problemet, avstanden mellom tale og skrift, på hver sin måte. Knud Knudsen tilpasset det danske skriftbildet innenfra og la grunnlaget for riksmål/bokmål, mens Ivar Aasen bygde et nytt skriftspråk fra dialektene, landsmål/nynorsk. Begge linjene lever videre, og den ene fortrengte aldri den andre helt.
Er bokmål det samme som dansk?
Nei. Bokmål har gjennomgått flere rettskrivningsreformer siden 1907 som har fjernet mange av de opprinnelig danske trekkene, blant annet i konsonantbruk og bøying. Skriftbildet ligner fortsatt på dansk i grunnstrukturen, men er i dag en egen, norsk normert skriftspråkform.
Hva var samnorsk?
Samnorsk var en offisiell politikk fra særlig 1938-reformen, som skulle bringe bokmål og nynorsk gradvis nærmere hverandre og etter hvert smelte dem sammen. Motstanden ble etter hvert så stor at prosjektet ble skrinlagt, og flere av de mest radikale formene ble fjernet igjen i senere reformer.
Hvem bruker nynorsk i dag?
Nynorsk brukes som hovedmål i en rekke kommuner, særlig i deler av Vestlandet, mens resten av landet i hovedsak bruker bokmål. Alle elever i grunnskolen skal likevel lære begge skriftspråkene, ett som hovedmål og ett som sidemål.
Når byttet riksmål og landsmål navn?
Stortinget vedtok i 1929 å gi de to skriftspråkene nye offisielle navn: riksmål ble til bokmål og landsmål ble til nynorsk. Navnebyttet endret ikke selve rettskrivningsreglene, men markerte at begge var norske skriftspråk, ikke en dansk og en nasjonal variant.