Nedertyske låneord fra hansatiden

Radene av spisse trehusgavler langs Bryggen i Bergen ser ut som en kulisse. Det er de ikke. De er restene av en handelsstasjon som i flere hundre år bandt Bergen tettere til Nord-Tyskland enn til store deler av det norske innlandet, og som satte varige spor i norsk ordforråd lenge etter at de siste kjøpmennene reiste hjem.

Kontoret som styrte handelen i flere hundre år

Fra midten av 1300-tallet drev hanseatiske kjøpmenn en fast handelsstasjon, et kontor, på Bryggen i Bergen. Kontoret hadde egne regler, egen administrasjon og egne bygninger, og var i praksis en tysk koloni midt i en norsk by. Tørrfisk gikk ut, korn og andre varer kom inn, og kontakten mellom kjøpmennene og lokalbefolkningen var tett og daglig gjennom generasjoner, helt til kontoret ble avviklet i 1754. Kontakten falt dessuten sammen med den lange perioden der dansk gradvis ble det dominerende skriftspråket i Norge, men de nedertyske lånordene kom stort sett inn muntlig, gjennom handel og hverdagslig samkvem, lenge før de fleste av dem noen gang ble skrevet ned.

Det er denne daglige, langvarige kontakten som skiller hansatidens språkpåvirkning fra mange senere lånordbølger.

Hverdagsord som kom med kjøpmennene

Fordi kontakten handlet om handel og praktisk sameksistens over generasjoner, satte nedertysk seg ikke bare i spesialiserte fagord, men rett inn i det aller mest grunnleggende ordforrådet. Betale kommer fra nedertysk betalen. Bruke er lånt fra bruken. Frue går tilbake på vrouwe, en tittel for en gift kvinne av stand. Borger, en innbygger med rettigheter i en by, kommer fra borger i samme betydning. I dag oppleves alle disse ordene som helt norske. De er blant de mest brukte ordene i norsk overhodet, og det er nettopp det som gjør dem interessante. De gjennomgikk for øvrig den samme tilpasningen som senere lånord fra andre språk skulle gjøre lenge etterpå: uttalen ble lagt om til norske lydmønstre, skrivemåten fulgte etter med en forsinkelse, og ordene ble til slutt bøyd som om de aldri hadde vært annet enn hjemmehørende.

To byggeklosser fra nedertysk: be- og for-

Hansatidens påvirkning stopper ikke ved enkeltord. Forstavelsene be- og for- er begge nedertyske lån som norsk har tatt i bruk til å danne helt nye ord, langt utover de opprinnelige lånordene selv. Betale, bestemme og beskytte bruker be-, mens forstå, fortelle og forklare bruker for-. Du kan i praksis ikke skrive en lengre norsk tekst uten å bruke minst ett ord bygd med disse forstavelsene.

Etterstavelsene -het og -else

Det samme mønsteret gjelder to av de mest produktive etterstavelsene i norsk. -het, som i frihet og skjønnhet, og -else, som i hendelse og betingelse, kommer opprinnelig fra nedertysk, men er for lengst blitt en fast del av det norske orddanningssystemet. Nordmenn danner nye ord med disse endelsene den dag i dag, uten at noen tenker på dem som lånte byggeklosser.

Denne påvirkningen er dessuten ikke unik for norsk. Både dansk og svensk fikk de samme forstavelsene og etterstavelsene fra nedertysk, ganske enkelt fordi store deler av Norden lå innenfor det hanseatiske handelsnettverket i middelalderen. Det som skiller Norge fra naboene, er i stor grad at kontakten her var konsentrert om ett fast sted, Bryggen i Bergen, i stedet for spredt over flere konkurrerende handelsbyer.

Strenge regler på Kontoret, livlig kontakt på kaien

Kjøpmennene og lærlingene som bodde på Kontoret levde etter uvanlig strenge regler for tiden. De ugifte håndverkssvennene og lærlingene bodde samlet i egne rom, underlagt et strengt internt hierarki, og hadde blant annet forbud mot å gifte seg med bergenske kvinner så lenge de var tilknyttet Kontoret. Denne isolasjonen gjorde ikke kontakten med bergenserne mindre intens i det daglige, den var tvert imot en fast del av bybildet i århundrer, men den forklarer noe av grunnen til at de skriftlige sporene etter Kontorets indre liv er så godt bevart. Reglene fortalte lite om hvordan de faktisk snakket sammen på gata, i boden eller på kaien. Det er nettopp der, i det uformelle, daglige samkvemmet mellom kjøpmenn og lokalbefolkning, at ordene som betale og bruke trolig først begynte å gå over i vanlig norsk tale.

Hvorfor akkurat disse ordene ble værende

Ikke alt hanseatene brakte med seg, satte spor. Ord knyttet til spesifikke varer eller yrker kunne forsvinne igjen når varen eller yrket forsvant. De ordene som ble værende, var i stor grad de som dekket noe språket allerede trengte i vanlig, daglig bruk: å betale for noe, å bruke noe, å omtale en kvinne av stand, å beskrive en byborger. Det generelle, ikke det spesielle, har vist seg mest motstandsdyktig over de siste sju hundre årene.

Hansatidens lag er langt fra det eneste i norsk ordforråd. Andre hverdagsord har et like uventet opphav, men stammer fra helt andre kanter av verden og kom inn i språket ad helt andre veier enn handelen ved Bryggen.

Spørsmål om hansatidens språkarv