«Sjåføren venter nede.» Ordet ruller av tunga uten motstand, som om det alltid har vært norsk. Det har det ikke. Det kom fra fransk chauffeur, opprinnelig en som fyrte under en dampmaskin, og har vandret gjennom uttale, skrivemåte og bøying til det endte akkurat der det står i setningen over.
Fra fremmed lydbilde til norsk uttale
Det første som skjer med et importert ord, er som regel at uttalen tilpasser seg lydsystemet i mottakerspråket. Franskens nasalvokaler og trykkmønstre finnes ikke på samme måte i norsk, så talere legger ordet om, ofte uten å tenke over det. Chauffeur blir sjåfør med norsk trykk og norske vokaler. Bureau blir byrå. Jaloux blir sjalu. I alle tre tilfeller er det den norske munnen, ikke den franske skrivemåten, som bestemmer hvordan ordet etter hvert skal se ut.
Det samme skjer med étage, som blir etasje, og med garage, som blir garasje. Den franske trykkfordelingen, som gjerne legger vekten mot slutten av ordet, viker for et norsk trykkmønster nesten med det samme ordet tas i bruk i dagligtale. Ingen bestemmer dette ved dekret. Det skjer fordi det er enklere å si ordet på den måten munnen allerede er vant til.
Skrivemåten følger etter
Når en uttale har festet seg, følger stavemåten gjerne etter, gjerne med en forsinkelse på flere tiår. Den franske skrivemåten chauffeur gir ingen nordmann noen pekepinn om at ordet skal uttales med norsk å-lyd, så skriftbildet blir til slutt justert til å reflektere lyden folk faktisk sier: sjåfør, med sj og å slik norsk rettskriving ellers bruker dem. Samme logikk gjelder byrå, som ikke lenger har noe tilfelles bokstavbilde med det franske bureau det stammer fra.
Dusj er kanskje det tydeligste eksempelet på hvor fullstendig en slik overgang kan bli. Ordet kommer fra fransk douche, men det er ingenting igjen i skriftbildet som minner om det franske opphavet. Den som møter ordet dusj for første gang uten å kjenne historien, har ingen grunn til å tro at det noen gang har vært annet enn norsk.
Ikke alle tilpasninger vokser fram av seg selv. Sørvis for service og teip for tape er stavemåter Språkrådet aktivt har foreslått og godkjent, ikke skriftbilder som bare oppsto gradvis i vanlig bruk.
Bøyningen gjør et ord ferdig norsk
Det siste trinnet er grammatisk: ordet må passe inn i norsk bøyingsmønster. Sjåfør blir et hankjønnsord med bestemt form sjåføren og flertall sjåfører, akkurat som andre norske substantiv på -ør. Sjalu følger adjektivbøyingen og kan hete sjalu, sjalu og sjalue etter kjønn og tall. Garasje og etasje bøyes garasjen og garasjer, etasjen og etasjer, helt uavhengig av at det franske opphavet ikke har noe tilsvarende bøyingssystem i det hele tatt. Denne tredelte prosessen, uttale, skrift og bøying, gjelder også utenfor de franske lånene fra 1800- og 1900-tallet. Den samme mekanismen ligger bak engelske anglisismer som kommer inn i norsk i dag, bare i et helt annet tempo enn de gamle franske lånene hadde.
Du kan selv teste dette på et ord du bruker daglig: spør deg om det finnes i entall og flertall, bestemt og ubestemt form, på akkurat samme måte som et hjemmehørende norsk ord. Hvis svaret er ja, er bøyingstrinnet allerede fullført, uansett hvor fremmed ordet en gang så ut på papiret.
Ikke alle lånord tilpasses like raskt
Noen ord blir stående lenge i et slags mellomstadium. De uttales delvis norsk, delvis som originalspråket, og skrivemåten kan variere fra person til person og fra tekst til tekst i årevis før en form vinner fram. Ordbøker og Språkrådet fungerer som en slags sluttinstans som velger mellom de konkurrerende formene, men det er den faktiske bruken over tid som avgjør hvilken form som ender opp i ordboka.
Dette gjelder ikke bare fransk. Norsk har tatt opp låneord i bølger fra ulike kilder til ulike tider, blant annet fra nedertysk under hansatiden, og hver bølge har satt sitt eget preg på hvilke lyder og bøyingsmønstre som til slutt ble stående. Noen av dagens aller mest hverdagslige ord har for øvrig en opprinnelse de færreste tenker over i det daglige.
Når tilpasningen aldri blir helt ferdig
Enkelte lånord nekter å gi slipp på noe av sin fremmede karakter i årtier. Uttalen av sjanse har for lengst blitt norsk, men enkelte importord fra nyere tid beholder trekk ved uttale eller skrivemåte som aldri helt smelter inn, selv etter generasjoner i vanlig bruk. Hvorfor akkurat noen ord stritter imot mens andre glir rett inn, er et spørsmål korpusmateriale fra faktisk talespråk er langt bedre egnet til å svare på enn en ordbok noensinne kan være. Skriftlige kilder viser bare den formen noen til slutt bestemte seg for å skrive ned, ikke alle variantene som levde side om side i årevis før den avgjørelsen ble tatt.
Spørsmål om lånord og tilpasning
Hvorfor uttales sjåfør annerledes enn fransk chauffeur?
Fordi norsk og fransk har ulike lydsystemer, og talere ubevisst legger fremmede lyder om til lyder de allerede kjenner. Franskens nasalvokaler og trykkmønster finnes ikke i norsk, så ordet ble uttalt med norske vokaler og norsk trykk fra ganske tidlig av.
Hva er forskjellen på et tilpasset og et uassimilert lånord?
Et tilpasset lånord har fått norsk uttale, norsk skrivemåte og norsk bøying, som sjåfør eller byrå. Et uassimilert lånord beholder trekk fra originalspråket i en eller flere av disse kategoriene, og oppleves gjerne fortsatt som «fremmed» av mange talere.
Hvem bestemmer den offisielle stavemåten til et lånord?
Språkrådet fastsetter offisiell rettskrivning i Norge, men det skjer sjelden i et vakuum. Rådet tar hensyn til hvordan ordet faktisk skrives og uttales i utbredt bruk, og velger som regel den formen som allerede har vunnet mest terreng.
Er sørvis og teip offisielle stavemåter?
Ja, begge er norvagiserte stavemåter som Språkrådet har godkjent som alternativer til service og tape. De brukes side om side med de opprinnelige skrivemåtene, og hvilken form som dominerer, varierer med sammenheng og register.
Blir alle lånord til slutt fullt tilpasset?
Nei. Noen ord blir stående i et mellomstadium i lang tid, med uttale eller skrivemåte som aldri helt smelter inn i det norske systemet. Hvor raskt og hvor fullstendig et ord tilpasses, varierer fra ord til ord og kan ikke forutsies med sikkerhet på forhånd.