«Kjempegod» var en gang det sterkeste ordet i klasserommet. Noen tiår senere sier de fleste heller «dritgod» eller «sinnsykt god», og «kjempe-» har havnet i en skuff sammen med ordene foreldrene brukte da de selv var unge.
En forsterker har kort holdbarhet
Ord som «kjempe-», «dritt-» og «sinnsykt» er forsterkere: forstavelser eller adverb som skrur opp styrken i adjektivet de står foran, uten selv å bety noe presist lenger. Problemet forsterkerne har, er at de utsletter seg selv gjennom bruk. Jo mer et ord brukes for å understreke noe ekstremt, desto raskere flater den ekstreme følelsen ut, og talerne må lete etter et nytt ord som fortsatt kjennes sterkt.
Dette er ikke unikt for norsk ungdomsspråk. Det engelske ordet very stammer fra et gammelt ord som opprinnelig betydde «sann» eller «virkelig», ikke «i høy grad». Betydningen bleknet over generasjoner til den rene forsterkende funksjonen ordet har i dag. Samme prosess skjer på kortere tid med «sykt» og «sinnsykt» på norsk, og den samme typen slitasje kan ses hos pragmatiske markører som «liksom» og «sånn», der ett ord etter hvert byttes ut med et annet.
Fra kjempe- til sykt: en rekke som fornyer seg selv
Rekkefølgen forsterkerne har avløst hverandre i, følger ikke en fast plan, men et gjenkjennelig mønster: et ord som fortsatt har en konkret, ofte litt drøy betydning i grunnform, blir tatt i bruk som ren forsterker. «Sykt» betyr i utgangspunktet «forbundet med sykdom», men brukt foran et adjektiv betyr «sykt bra» rett og slett «veldig bra», uten noen kobling til helse. Når nok talere har normalisert forsterkerbruken, mister ordet gradvis den skarpe kanten som gjorde det attraktivt i utgangspunktet.
Du kjenner sikkert igjen mønsteret fra din egen omgangskrets: et ord som føltes friskt for få år siden, kan allerede virke litt slitt, mens et yngre søsken bruker et helt annet.
Et navn på selve mønsteret: semantisk bleking
Prosessen har et navn i lingvistikken: semantisk bleking, altså at et ord gradvis mister presist meningsinnhold og sitter igjen med en ren forsterkende eller grammatisk funksjon. Bleking er ikke spesielt for forsterkere; den samme typen utvikling ligger bak flere grammatiske endringer der et fullverdig innholdsord over tid blir til et grammatisk hjelpemiddel. Det som gjør forsterkere spesielt synlige, er hvor raskt prosessen går sammenlignet med andre grammatiske endringer, gjerne innenfor én generasjon i stedet for flere århundrer.
Et forsterkerord som er blitt fullstendig blekt, kan i prinsippet blekes videre til det knapt merkes som forsterker lenger, og da er veien kort til at talerne begynner å lete etter noe som fortsatt kjennes markert. Det er denne dynamikken – ikke en bevisst søken etter nye ord i seg selv – som driver rekken av forsterkere framover.
«Kjempe-» og «dritt-»: gamle ord i ny rolle
Forleddet «kjempe-» er avledet av substantivet kjempe, et gammelt ord for et digert, mektig vesen. At et ord for noe stort og fryktinngytende har endt opp som en nokså nøytral forsterker foran «god» eller «kjedelig», sier noe om hvor langt et ord kan bevege seg fra sin opprinnelige betydning uten at talerne tenker over det i det hele tatt. «Dritt-» har gått en litt annen vei: utgangspunktet er et ord for avføring, brukt nedsettende, men i forsterkerrollen er den nedsettende valøren stort sett borte igjen, og «dritgod» oppfattes sjelden som noe annet enn en sterk positiv vurdering.
Banning som limer samtalen sammen
Forskning på ungdomsspråk skiller mellom banning som forsterker og banning som sosial funksjon, og det er den andre kategorien som ofte overses. Et bannord rettet mot en venn i en uformell tone kan signalisere fortrolighet snarere enn sinne eller vulgaritet; det fungerer som en markør for at samtalen foregår mellom likeverdige, avslappede parter. Dette er en av forskningslinjene i COLA-materialet, der banning studeres som en del av gruppens ordforråd og sosiale samhandling, ikke bare som kraftuttrykk.
Skillet mellom de to funksjonene er ikke alltid tydelig i en enkelt ytring. Samme ord kan i én sammenheng understreke en følelse og i en annen bekrefte en relasjon, og bare konteksten rundt ytringen avgjør hvilken funksjon som gjelder der og da. I det spanske ungdomsmaterialet i COLA er dette en av linjene som er lettest å følge gjennom transkripsjonene, der pauser og overlapp er bevart – materialet er tilgjengelig for gjennomsyn.
Mange bannord har opphav i temaer samfunnet lenge har behandlet som tabu, enten det gjelder religion, kropp eller andre emner det tradisjonelt ikke var passende å nevne direkte. Når et slikt ord tas i bruk som sosial markør blant jevnaldrende, er det ofte nettopp bruddet med en formell norm som gir ordet kraft, ikke betydningen ordet opprinnelig hadde.
Hvor mye av dette overlever til voksenlivet
Forsterkere lever ikke isolert fra resten av samtalen. De fleste har en begrenset levetid som ungdomsspråklig trekk, akkurat som ord som veksler inn fra engelsk gjennom kodeveksling mellom norsk og engelsk ofte gjør. Enkelte overlever inn i mer allmenn bruk – «kjempe-» brukes fortsatt av voksne uten at det virker påfallende – mens andre forblir tydelig knyttet til en bestemt generasjon eller et bestemt tiår. Hvilke som overlever, later ikke til å følge noen forutsigbar regel; det avgjøres i praksis av hvor mange som fortsetter å bruke ordet etter at det har mistet nyhetens glans.
Spørsmål om forsterkere og banning
Hvorfor mister forsterkere styrken sin over tid?
Fordi de brukes så mye at den ekstreme betydningen flates ut. Når et ord som opprinnelig var sterkt, blir standard i vanlig tale, søker talerne et nytt ord som fortsatt oppleves som markert, og prosessen gjentar seg med et nytt forsterkerord.
Er «sinnsykt» og «sykt» det samme ordet i bruk?
De brukes ofte om hverandre som forsterker foran et adjektiv, men «sinnsykt» er en videreutvikling av «sykt» med enda sterkere valør. Begge har mistet den bokstavelige koblingen til sykdom i denne funksjonen.
Er banning blant unge alltid et tegn på sinne?
Nei. Forskning som ser på banning i uformelle samtaler mellom jevnaldrende, finner at bannord ofte brukes for å skape nærhet eller markere en avslappet tone, ikke for å uttrykke aggresjon. Funksjonen avhenger sterkt av hvem som snakker med hvem.
Hvorfor studeres forsterkere og banning i samme forskningslinje?
Begge er trekk som er sterkt knyttet til intensitet og følelsesuttrykk i talespråk, og begge endrer seg raskt over tid sammenlignet med mer stabile deler av grammatikken. Det gjør dem nyttige å følge i et korpus som samler inn tale fra samme aldersgruppe over flere år.
Kommer nye forsterkere til å erstatte dagens ord?
Mønsteret tilsier det, selv om ingen kan si nøyaktig hvilket ord som overtar. Så lenge et forsterkerord fortsetter å brukes hyppig, vil det gradvis miste noe av kraften, og talerne vil før eller siden ta i bruk noe annet i stedet.