Kodeveksling mellom norsk og engelsk

I en Discord-kanal en tirsdag kveld går samtalen fram og tilbake mellom norsk og engelsk uten at noen av deltakerne later til å legge merke til det. Én setning starter på norsk og avsluttes med «good game, that was close», og ingen stopper opp for å oversette.

Å bytte språk midt i en ytring

Det som skjer i en slik samtale kalles kodeveksling: taleren beveger seg mellom to språk innenfor samme samtale, ofte innenfor samme setning, uten å oversette eller markere overgangen spesielt. Dette skiller seg fra et enkeltstående lånord som er tilpasset norsk grammatikk. Når noen sier «jeg googlet det», er «googlet» en anglisisme med norsk bøying, en del av norsk setningsstruktur. Når noen derimot sier «jeg googlet it, but nothing came up», har taleren beveget seg over i engelsk syntaks midt i ytringen. Det andre er kodeveksling, det første er ikke.

Skillet er ikke alltid skarpt i praksis. Et engelsk uttrykk kan starte som en spontan veksling i én samtale og ende opp som et fast innlånt uttrykk noen år senere, etter at nok talere har brukt det så ofte at det slutter å kjennes som et bytte av språk. Anglisismer er nettopp resultatet av denne typen tilpasning over tid.

Der vekslingen skjer oftest

Kodeveksling mellom norsk og engelsk er ikke jevnt fordelt over alle situasjoner. Den opptrer særlig tett i sammenhenger der engelsk allerede er hovedspråket i miljøet: i dataspill der kommandoer, roller og strategier ofte læres på engelsk fra start, i kommentarfelt og videoer på engelsk-dominerte plattformer, og i klasserom der fagspråk innenfor enkelte fag læres direkte på engelsk. I disse miljøene er det ofte mer praktisk å bruke det engelske ordet som allerede finnes, enn å lete etter et norsk alternativ som kanskje ikke er innarbeidet i gruppen.

Du har trolig opplevd selv hvor naturlig dette kan føles innenfor et bestemt tema, og hvor unaturlig det samme ordvalget hadde virket i en annen samtale, for eksempel med noen som ikke deler samme spillmiljø eller fagfelt.

I skolesammenheng skjer noe av det samme innenfor fag der pensum og fagterminologi opprinnelig er utviklet på engelsk, blant annet deler av realfag og informatikk. En elev kan da veksle til engelsk nettopp der fagbegrepet finnes, og tilbake til norsk der resten av forklaringen ikke krever det.

Kodeveksling følger regler, ikke tilfeldigheter

Selv om en vekslet setning kan virke spontan, er ikke overgangene tilfeldige. Forskning på kodeveksling generelt viser at byttet mellom to språk som regel skjer på steder i setningen der grammatikken i begge språk tillater det, ikke midt i en fast frase eller et bøyningsmønster som ikke finnes i det andre språket. Det er en av grunnene til at kodeveksling sjelden oppleves som forvirrende for dem som deltar i samtalen: strukturen holder seg innenfor grenser begge språk aksepterer, selv om ordene skifter.

For en utenforstående som ikke kjenner begge språkene godt, kan derimot den samme vekslingen virke uryddig, rett og slett fordi lytteren mangler tilgang til reglene som styrer den.

Hvem som lytter, styrer vekslingen

Mengden kodeveksling varierer også med hvem som lytter. Den samme taleren kan veksle mye i en samtale med jevnaldrende og nesten ikke i det hele tatt i en samtale med en lærer eller en forelder. Det tyder på at vekslingen ikke bare handler om hvilke ord som er tilgjengelige, men også om hvilken sosial rolle engelsk spiller i akkurat den samtalen.

Dette henger sammen med et bredt dokumentert prinsipp i sosiolingvistikken: talere tilpasser språket sitt etter hvem de snakker med, like mye som etter tema. Kodeveksling er ett av flere virkemidler denne tilpasningen kan ta i bruk, ved siden av dialektbytte og endringer i formalitetsnivå.

Den kontrastive linjen i COLA-forskningen

En egen forskningslinje knyttet til COLA sammenligner spansk ungdomsspråk med engelsk og norsk, blant annet gjennom engelske lånord i norsk og chilensk ungdomstale. Sammenligningen viser at engelsk påvirker ungdomsspråk i flere land samtidig, men ikke nødvendigvis på samme måte eller i samme grad. Hvilke domener som tar opp engelske ord først – spill, musikk, sosiale medier – kan variere fra ett språksamfunn til et annet, selv når den underliggende drivkraften, kontakt med engelskspråklig innhold, er nokså lik.

Materialet som ligger til grunn for denne typen sammenligning, kommer fra spontane samtaler mellom tenåringer, ikke fra spørreskjemaer om hvordan de tror de snakker – transkripsjonene fra det spanske materialet er tilgjengelige for gjennomsyn.

Hvorfor grensen likevel er nyttig å trekke

Skillet mellom kodeveksling og lånord får følger også utenfor forskningen. Det påvirker hvordan man forstår hva som faktisk skjer i en samtale: om taleren bruker et ord fordi det er blitt en del av norsk, eller fordi vedkommende i øyeblikket tenker eller føler seg mer komfortabel på engelsk innenfor akkurat det temaet. De to forklaringene sier ganske forskjellige ting om forholdet mellom språkene i en talers hverdag, på samme måte som trekk i multietnolekt sier noe annet om språkkontakt enn et enkelt lånord gjør.

Spørsmål om kodeveksling mellom norsk og engelsk