«Hun var jo sånn, liksom, helt satt ut, ass.» Telt som ren informasjon gir setningen lite. Men «sånn», «liksom» og «ass» gjør noe presist der de står, og ingen av dem havnet der ved en tilfeldighet.
Markører styrer tolkningen, ikke betydningen
I lingvistikken kalles ord som «liksom», «sånn» og «typ» gjerne pragmatiske markører. De endrer sjelden setningens grunnbetydning, men de forteller lytteren hvordan resten skal forstås: som en omtrentlig beskrivelse, som en avdemping av et sterkt utsagn, eller som et signal om at det som følger er gjengitt fra noen andre. «Liksom» kan gjøre et tall mindre presist – «det var liksom tjue stykker» – uten at taleren egentlig mener nøyaktig tjue.
Det er en annen jobb enn å fylle en pause. Et fyllord som «eh» kjøper taleren tid. En pragmatisk markør gir derimot en instruksjon om tolkning, uavhengig av om taleren nøler eller ikke.
«Typ» oppfører seg litt annerledes enn de to andre. Der «liksom» og «sånn» ofte avdemper eller innleder et sitat, brukes «typ» oftere til å antyde en kategori eller et omtrentlig eksempel, som i «hun viste meg en film, typ en thriller». Antydningen er fortsatt uklar med vilje – taleren utsetter en mer presis beskrivelse, eller regner den som unødvendig for at lytteren skal forstå poenget.
«Liksom» foran sitert tale
En mye omtalt bruksmåte er «liksom» rett foran gjengitt tale eller tanke, ofte i konstruksjoner som «og jeg bare liksom, nei». Her tar markøren plassen til et verb som «sa» eller «tenkte», og den varsler samtidig at gjengivelsen ikke nødvendigvis er ordrett. Du har trolig brukt denne konstruksjonen selv uten å tenke over at den har en fast plass i setningen, ofte rett før verbalet eller i stedet for det.
Samme prinsipp går igjen i det spanske ungdomsmaterialet i COLA, der uttrykket o sea kan innlede en presisering eller omformulering av det taleren nettopp sa. Funksjonen er ikke identisk med «liksom», men begge markørene opererer der taleren justerer sitt eget utsagn mens ytringen fortsatt er i gang.
Adresseformer gjør en annen jobb enn avdemping
Ikke alle markørene i denne kategorien handler om usikkerhet. Tiltaleord som spansk tío og tía, brukt om venner uavhengig av faktisk slektskap, fungerer sosialt: de markerer nærhet og likestilt status mellom talerne. Vale fungerer på sin side som en bekreftelse eller et overgangssignal mellom replikker, nærmere norsk «ok» enn noe avdempende. Materialet som viser disse mønstrene, er samlet i spontane samtaler mellom tenåringer og transkribert med pauser og overlapp bevart – transkripsjonene ligger tilgjengelige for gjennomsyn.
Hvordan markørene kommer fram i opptak
Denne typen mønstre er vanskelig å fange uten at samtalene er reelle og uformelle. Metoden bak et korpus som COLA innebærer at tenåringene selv tar opp egne samtaler med minidiskopptakere, uten voksne til stede, etter en modell som først ble brukt i det britiske nasjonalkorpuset. Opptakene transkriberes deretter med programmet Transcriber, som gjør det mulig å markere replikkskifte, pauser og overlappende tale. Uten denne detaljrikdommen ville mye av markørbruken vært vanskelig å skille fra tilfeldig nøling.
Det er nettopp denne oppløsningen som gjør det mulig å se at «liksom» og «sånn» ikke fordeler seg tilfeldig i en samtale, men klynger seg rundt bestemte typer ytringer: presiseringer, sitater og utsagn taleren selv er litt usikker på.
«Typ» og «liksom» i meldinger og chat
De samme ordene dukker også opp i tekstmeldinger og chat, men da gjerne forkortet. Et «typ» i en melding kan gjøre samme jobb som i tale, men uten intonasjonen som muntlig ofte forsterker den avdempende funksjonen med. Skriftlige korpus fanger denne intonasjonen dårlig, og det er en av grunnene til at muntlige opptak har stått så sentralt i denne forskningen.
Meldingsspråk har dessuten egne virkemidler som delvis overtar funksjonen til intonasjon, som gjentatte bokstaver eller punktum brukt til å markere en pause. De er ikke identiske med den muntlige markøren, men de løser et beslektet problem: hvordan formidle en nyanse som ellers ville krevd stemme og tonefall.
Kritikken, og hva den bommer på
Pragmatiske markører får ofte kritikk for å gjøre talen «sløv» eller «uklar». Ingrid Kristine Hasund tar for seg nettopp slike holdninger i boken «Ungdomsspråk» (2006), der markørbruk knyttes til hvordan ungdom faktisk kommuniserer, ikke til en mangel på språklig evne. Kritikken retter seg som regel mot frekvensen, ikke mot at ordene mangler funksjon. En markør som brukes ti ganger i én samtale, blir lagt merke til på en måte en enkelt forekomst aldri blir.
En systematisk gjennomgang av transkriberte samtaler kan i prinsippet telle hvor ofte en markør faktisk opptrer per minutt tale, og sammenligne tallet mellom ulike aldersgrupper eller samtaletyper. En slik telling sier likevel lite om hvorvidt bruken faktisk skaper problemer for forståelsen mellom talerne, som er det kritikken egentlig påstår.
Beslektede trekk møter noe av den samme kritikken: forsterkere og banning i ungdomsspråket og kodeveksling mellom norsk og engelsk i én og samme samtale blir gjerne vurdert etter samme mal, uten at mønsteret nødvendigvis er nytt for generasjonen som bruker det.
Spørsmål om pragmatiske markører
Hva er en pragmatisk markør?
Det er et ord eller uttrykk som ikke i seg selv endrer betydningen av en setning, men som forteller lytteren hvordan resten av ytringen skal tolkes. Eksempler er «liksom», «sånn» og «typ» på norsk, og «o sea» eller «vale» på spansk.
Er «liksom» og «sånn» det samme?
Ikke helt. De brukes ofte i litt forskjellige sammenhenger. «Liksom» kan innlede sitert tale eller gjøre et tall omtrentlig, mens «sånn» gjerne signaliserer en type eller en tilnærmet beskrivelse av noe. Begge kan likevel opptre tett sammen i samme setning.
Er markørbruk et tegn på dårlig språk?
Forskningen som ligger til grunn her, peker i motsatt retning: markørene har egne, systematiske funksjoner i talespråk, og bruken varierer med kontekst og samtalepartner. Hyppig bruk er ikke det samme som mangel på ordforråd.
Finnes tilsvarende markører i spansk ungdomsspråk?
Ja. Materialet fra COLA viser blant annet «o sea» som brukes til presisering og omformulering, og adresseformer som «tío» og «tía» som markerer nærhet mellom talere. Funksjonene overlapper delvis med norske markører, uten å være identiske.
Hvordan studeres pragmatiske markører?
De studeres først og fremst gjennom muntlige korpus, fordi markørene ofte er knyttet til intonasjon, pauser og spontan tale som ikke kommer tydelig fram i skrift. Transkripsjoner som bevarer overlapp og pauser gjør det mulig å se hvor i setningen markørene faktisk plasserer seg.